Rottefangeren fra Vermont

AMERIKANSKE DEMOKRATER bruker befolkningens antikrigsfølelser til å øke velgeroppslutningen sin.

Publisert: 22.01.2004

Den raskt økende lista over amerikanske ofre for invasjonen i Irak inkluderer nå navnene John Kerry, Dick Gephardt, Joe Lieberman, John Edwards og Wesley Clark. Ingen vanlige benkeslitere, men offisielle demokratiske frontfigurer.

De ble alvorlig skadet, om ikke rent ut sagt drept, den 9. desember i fjor i Harlem da Al Gore sa han støttet kandidaturet til Howard Dean, antikrigsopprøreren fra Vermont.

Gores omfavnelse av Dean, som tilsynelatende kom som en komplett overraskelse på de andre demokratene, var bemerkelsesverdig på minst to måter.

For det første: Vinneren av presidentvalget i 2000 brøt med begge settene med politiske foreldre: ekteparet Clinton, som har spilt typisk machiavellisk ved å oppmuntre kandidaturet til Clark; og det høyreorienterte Demokratiske Lederskapsrådet (DLC) som inderlig støtter super-Likudniken Lieberman.

For det andre: Gore understreket Deans 'mot' til å stå imot den 'katastrofale feilen' å gå inn i Irak. Den tidligere visepresidenten har hørt mer ut som en Nader-tilhenger enn som sitt gamle sentrumsnære selv de siste månedene.

Han har advart mot 'politistaten' som er bygd opp av Bush-folket, og har beskrevet Irak-invasjonen som den verste amerikanske utenrikspolitiske bestemmelsen på 200 år. I likhet med Dean (en annen gjenfødt DLC'er) tror Gore helt klart at framtida tilhører MoveOn.org og internettnasjonen av unge anti-Bush-aktivister.

Det ligger selvfølgelig en rik ironi i den uimotståelige framgangen til Dean-kampanjen. Etter 11. september abdiserte det demokratiske lederskapet i Kongressen - Gephardt i Representantenes Hus og Tom Dashle i Senatet - enhver betydelig motstand mot republikanernes utenrikspolitikk og invasjonene av Afghanistan og Irak.

Demokratene lot sine betankeligheter ligge igjen i grøfta da de strømmet til for å støtte den orwellske 'Patriot Act' og USAs aggresjon mot Irak.

Lederskapets strategi, støttet av 'Hillary Inc.', innvilget Bush krigen mot terror som bevis for demokratisk patriotisme, mens den konsentrerte seg om å bekjempe republikansk økonomisk politikk på hjemmebane. Det var en moralsk ødeleggende beregning, typisk for de Nye Demokratene, som raskt vendte seg som en bumerang mot sine arkitekter.

Gephardt og Dashle feilberegnet stygt svaret fra dem som utgjorde de "Gamle Demokratene" - fagforeninger, afroamerikanere, latinere og kviner - som i det store og hele var mistenksomme overfor Irak-eventyret helt fra begynnelsen, og som til forskjell fra sine ledere i gamle dager knyttet an en grunnleggende forbindelse melllom borger- og arbeiderrettigheter hjemme og ny-imperialisme i Midt-Østen.

Som et resultat vokste det opp som paddehatter motstand mot Bush i nesten to år, uten at en eneste sentral demokrat hadde gutset til å stille seg på lag med bevegelsen. I motsetning til under Vietnamkrigen fantes det ingen McCarthy, Kennedy eller McGovern til å gjete protestene inn i valgkampanjer, eller å lede aktivistene inn i det demokratiske partiet.

Dette var et kritisk øyeblikk for Demookratene, og en sjelden mulighet for det amerikanske venstre. Et nasjonalt Grønt Parti med en sterk kandidat med røtter i arbeiderklassen kunne ha grepet muligheten. Der og da manglet imidlertid Ralph Nader, og inn på banen kom Howard Dean.

Sikkert nok finnes det to langt mer progressive demokrater enn Dean som satser på å bli nominert: den økonomiske populisten Dennis Kucinich og den kontroversielle borgerrettslederen, pastor Al Sharpton. Men de har sviktet i å tenne sine egne grasrøtter (henholdsvis de fagorganiserte og afroamerikanerne), eller å spille på lag med fantasien til collage-studentene og unge IT-arbeidere som utgjør Deans ungdomskorstog.

Deans fremste styrke, er alle enige om, er hans konsekvente stridbarhet i å konfrontere løgnene og forbrytelsene til Bush-regimet. Han har skapt en mediaperson - likefram og stridslysten - som synes å være motsetningen til den omhyggelig innhegnede og sleske stilen til Demokratenes establishment. Og framfor alt, han har omfavnet sine unge tilhengere og gitt dem en tidligere usett mulighet til å organisere sin kampanje som en New Model Internet Army.

Som et resultat har mye av antikrigsbevegelsen stormløpt til Dean, slik en foreldreløs hilser sin lenge savnede far. Han snur Bush på hodet med store ord om å "ta tilbake Amerika", noe som tenner messianske håp hos en generasjon som sulter etter helter. "Al Gores tiltredelse", skriver en redaktør for det innflytelsesrike nettstedet CommonDreams.org, "gir Howard Dean en unik mulighet til å bygge et nytt amerikansk flertall ... og forandre verden."

I virkeligheten kan verken Deans rulleblad som guvernør eller hans aktuelle uttalelser støtte opp under de overdrevne håpene som blir knyttet til kampanjen hans. Folk i Vermont husker den rike doktoren som en antiprogressiv som ikke lar seg skille fra andre Nye Demokrater.

I det siste har han gått tilbake på et vagt løfte om å være upartisk overfor palestinerne etter at den Amerikanske Jødiske Kongressen bjeffet mot ham. Selv i sin motstand mot krigen kompromisser han med sin uklare tidstabell for en gradvis amerikansk tilbaketrekkelse.

Og viktigere enn dette, på hans ferd inn i sydlige områder der han kommer nærmere demokratiske miljøer, vil hans synspunkter utvilsomt bevege seg tilbake mot sentrum.

Antikrigsbevegelsen har vært hans startstrek i valgkampen, ikke hans endelige velgerskare. Tilhengerne hans ser ham som en populistisk helt, men mer enn noe annet likner han en postmoderne versjon av William Jennings Bryan, den demokratiske urostifteren som med sin demagogi fikk People's Party til å spore av i 1896.

Deans og Gores egentlige prosjekt er å renovere det demokratiske partiet og å vende tilbake til de lykkelige dagene med 'normal' multilateral imperialisme á la Bill Clinton på slutten av 1990-tallet.

Amerikanske sosialister må i sin tur slåss som helvete mot den verden av illusjoner som er knyttet opp til det populære slagordet 'Hvem som helst, bare ikke Bush'. En framtidig kolonne vil vurdere muligheten for å støtte Ralph Nader i 2004.

Print-versjon

Tips en venn:

Til toppen

Kommenter denne artikkelen (Krever innlogging).