Mislykket bløffvalg i Irak

Valget i Irak har alt å gjøre med USAs behov for å legitimere sin brutale okkupasjonspolitikk - og lite å gjøre med demokrati. Den såkalt overstrømmende valgdeltakelsen er like lite sann som den tidligere nyheten om at tusenvis jublet over USAs nedtrekking av Saddam-statuen i Bagdad.

Av: Vegard Velle og Bjørn Østby Publisert: 21.03.2005

Ifølge president Bush var valget en "brakende suksess". Ifølge Tony Blair ble "frihetens kraft følt i hele Irak". Utenriksminister Jan Petersen var "fornøyd med valgdeltakelsen".

VG og NRK fulgte kritikkløst opp propagandaen fra krigsmaktene. Lite ble sagt på valgdagen om det nedskutte britiske transportflyet og alle de omkomne ombord. De "dårlige" nyhetene skulle ikke overskygge de "gode". Valgvinklingen var godt planlagt på forhånd - den skulle rapportere om valgsuksessen i Irak.

At flere millioner av irakere stemte bør ikke overraske noen. Ifølge presidentkandidat John Kerry ville det oppstå et vakuum dersom USA forlot Irak. Argumentet understreker arrogansen den amerikanske eliten legger for dagen i sitt syn på irakere - uten USA, ingenting igjen i Irak.

Irakere ønsker åpenbart de samme demokratiske rettighetene som folk andre steder i verden. At flere millioner deltok i valget hamrer hjem dette egentlig åpenbare faktumet. Og det avslører Kerry & Cos feilaktig nedsettende og rasistiske syn på irakere som et folk ute av stand til å styre på egen hånd.

Helt sikkert ville mange flere deltatt i et fritt valg, som ikke foregikk foran tuppen av amerikanske maskingevær. Svært mange av de som boikottet skjønte at akkurat dette valget var en bløff.

Valgdeltakelsen og boikott

Ikke bare selve valget, men også de rapporterte valgresultatene er et bedrag. Først fikk vi vite at valgdeltakelsen var på 72 prosent. Tallet ble offentliggjort allerede før valglokalene var stengt.

Deretter ble tallet justert ned til 57 prosent, som var tallet "regjeringen" hadde håpet på i forkant. Da hadde man antatt at ca åtte av fjorten millioner stemmeberettigede hadde stemt.

I flere av de folkerike provinsene i landet var valgboikotten så å si total. Ifølge Petersen var dette sunnienes problem. Han og de andre lederne i krigsalliansen ønsker å skape et bilde av at motstanden mot dem i Irak er redusert til noen gale Saddam-fanatiske sunnier. Slik kan de rettferdiggjøre bruken av harde midler for å undertrykke den samme motstanden.

I virkeligheten var det ikke bare sunnier, men også en rekke større shiagrupper som boikottet valget. Totalt er det sannsynlig at minst like mange shiaer som sunnier avsto fra å stemme, siden shiaene utgjør en såpass mye større andel av Iraks totale befolkning enn sunniene.

Mange bøyde seg ikke for presset fra Ali al-Sistani om at de som unnlot å stemme meget mulig ville ende opp i helvete. Dagbladet-spaltist Shuja al-Ani forklarer hvorfor han boikottet valget slik: "Jeg hadde to alternativer; listene som støttet amerikanerne eller religiøse lister"

Suksessillusjon

USA ønsket med valget å skape det samme seiersbildet som de forsøkte 1. mai 2003, da Bush ikledd flygeruniform erklærte krigen i Irak for over. Eller som da de fanget Saddam Hussein og erklærte Irak-krigen som en suksess. Eller som da "statsminister" Ayad Allawi ble innsatt som leder for en ny overgangsregjering, og USA erklærte at de hadde innført demokrati.

Det er imidlertid svært liten sjanse for at ordet "suksess" vil feste seg til dette valget. Det skyldes at de desperate forholdene blant folk flest ikke har forandret seg en tøddel i riktig retning.

Matmangelen er prekær, elektrisiteten er borte mesteparten av tiden selv i Bagdad, arbeidsløsheten ligger på seksti prosent, bensinkøene i verdens nest oljerikeste land er endeløse, krigingen pågår fortsatt, kriminaliteten er et stort problem og irakerne blir ikke lenger torturert av Saddam, men av amerikanere, briter, irakiske sikkerhetsstyrker og dansker.

I tillegg fortsetter krigsalliansens brutale okkupasjon. Det er nettopp denne som har gjort at motstanden stadig har styrket seg, og kommer til å fortsette å gjøre det. Når amerikanske soldater blir drept av motstandsbevegelsen, svarer USA med kollektiv avstraffelse.

Det er nok å nevne massakren i Fallujah i november i fjor og det massive angrepet på Najaf noen uker tidligere. De overlevende fra Fallujah lever nå i flyktningeleire utenfor byen. Det vil ikke være noen overraskelse om mange tusener av disse flyktningene slutter seg til den væpnede motstanden.

Imperialisme

En uttrekning fra Irak vil være såpass ydmykende for USA at, selv om de vet at de er i ferd med å tape, drøyer med dette i det aller lengste. Parallellen til Vietnam er slående.

Flere, deriblant Storbritannias tidligere utenriksminister Robin Cook, har krevd at USA bør sette en dato for uttrekning. Selv ikke dette helt rimelige kravet ønsker krigsmakten å oppfylle. Ifølge Bush vil ikke USA sette noen "kunstig dato for uttrekning", men blir i Irak til "jobben er gjort".

"Jobben" består i å knuse den irakiske motstandsbevegelsen og å få kontroll over landet. På sikt er "jobben" å sikre sine interesser i den kapitalistiske konkurransen. Med angrepskrig og trusler forsøker USA å sende ut signalet om at ingen rivaler vil tillates å komme opp på siden. USA skal fortsette å være førstenasjon inn i det 21 . århundret. Ikke minst er dette signalet myntet på den fremadstormende stormakten Kina.

Motstanden i Irak er derfor bare nok et eksempel på nasjonal frigjøringskamp mot kolonialisme og imperialisme. Akkurat som den har vært det mot stormakter med de samme ambisjonene tidligere. Ingen burde derfor ha problemer med tydelig å ta stilling for denne motstanden.

USA er desperate

Valget viser hvor desperate USA har blitt i Irak. USA forsto allerede i forkant at det var sannsynlig at Iran-vennlige shiaer kunne vinne. Likevel gikk de videre. USA satser nå på at shiaeliten i Irak har mer til felles med USA enn med den opprørske befolkningen.

Og ganske riktig. Noen dager før valget trakk talspersoner for shiaenes fellesliste UIA tilbake sitt tidligere krav om at USA måtte oppgi en dato for tilbaketrekking. De ser seg tydeligvis bedre tjent med å samarbeide med okkupanten enn å risikere den uforutsigbare situasjonen, kanskje opprøret, som ville oppstå dersom USA trakk seg ut.

Mange av de som stemte har ventet lenge og har hatt høye forventninger til valget. Forståelsen vil snart demre om at valget ikke har endret de kaotiske og tragiske forholdene i landet. I takt med denne forståelsen vil kritikken og desillusjonen med egne ledere øke. Og det er i stor grad de som nå holder et enda større opprør mot USA tilbake. I tiden fremover kan vi forvente at flere shiamuslimer slutter seg til den aktive motstanden.

I Norge er det antikrigsbevegelsens oppgave å støtte denne motstanden moralsk, å legge et press på den norske regjeringen for å trekke seg ut og å opplyse flest mulig om at Irak er USAs akilleshæl - det sårbare punktet som kan få supermakten til å falle.

Print-versjon

Tips en venn:

Til toppen

Kommenter denne artikkelen (Krever innlogging).